Bookmark and Share

Kampen for personvernet – vår  viktigste kamp?

12. april går høringsfristen ut for datalagringsdirektivet. Ifølge regjeringen selv brukes høring for at “innbyggere, organisasjoner og næringsliv skal få si sin mening, for at de skal kunne føre kontroll med hva forvaltningen gjør og hvordan den utfører sine oppgaver”.

Videre sier de at:

- det er en demokratisk rett for alle å få være med på å utforme offentlig politikk.
- berørte interessers synspunkter skal bli kjent for dem som skal fatte beslutninger.
- saker skal opplyses så godt som mulig før beslutninger fattes (ref. forvaltningsloven).
- deltakelse skaper bedre forankring og letter gjennomføring av tiltak.

Det er på høy tid at Arbeiderpartiet leser sin egen høringsdefinisjon. Eller kanskje har de annet i tankene når de roper “alle skal med”.

Hva betyr direktivet?

For de som fortsatt er usikre på hva datalagringsdirektivet innebærer, anbefales Datatilsynets video. Enkelt sagt kan man si at direktivet pålegger operatørene å lagre all data om hvor, når, hvordan, hvor lenge og med hvem du kommuniserer gjennom fasttelefon, mobil og internett i 6-24 mnd. Direktivet inkluderer ikke innholdet i kommunikasjonen, ei heller kommunikasjonsformer som MSN, IP-telefoni via internett og e-postklienter som Hotmail og Gmail. Direktivet inneholder heller ikke bestemmelser om rettshåndhevende myndigheters tilgang til eller bruk av opplysningene.

Direktivets tilhengere påstår at dette ikke er betydelige endringene fra dagens praksis (bortsett fra lagringstiden som vil bli litt lenger), hvor operatørene har lagringsrett fra tre uker (internettrafikk) til opptil fem måneder (mobil/telefoni) for de opplysningene som er nødvendige for at du og jeg skal kunne kommunisere og få korrekte fakturaer. Dette er altså opplysninger i faktureringsøyemed. Det som faktisk vil skje om direktivet innføres,  er at operatørene får lagringsplikt for langt mer informasjon enn dagens praksis over hele Norges befolkning på vegne av staten til eventuell bruk i politiets kriminalitetsbekjempende arbeid. Se listen over endringene her.

Konsekvensene av å si nei?

Et godt brukt argument er at Norge vil bli “en frihavn for kriminelle der pedofile miljøer kan operere uten at vi kan spore datatrafikken“. Ap’s Helga Pedersen uttaler til og med at “redder vi ett barn, er det verdt det“. Bjarne Kvam og Birthe Taraldset ved UiB skriver i kronikken “Fritt frem for barneporno?” at “FNs barnekonvensjon pålegger statene å treffe «alle egnede nasjonale, bilaterale og multilaterale tiltak» for (blant annet) å hindre at noen «utnytter barn ved å bruke dem i pornografiske opptredener eller i pornografisk materiale» (konvensjonens artikkel 34).”

Barneporno-kortet er kraftfullt. For hvem kan vel være imot å redde et barn? Det er en iboende menneskelig egenskap å ville verne om de små. Men hvor langt er vi villige til å gå for barnevernet? Redd Barna anslår at “mer enn 100 000 barn i Norge lever med vold i familien, og fem prosent av alle barn utsettes for gjentatte, grove seksuelle overgrep”. Er løsningen at staten installerer videokameraer i alle hjem? Det hadde definitivt vært effektivt. Dessuten, hvis du er lovlydig har du vel ingenting å frykte? Argumentasjonen er ofte at er du imot har du selvsagt noe å skjule. Eller for å ta et mindre ekstremt eksempel: Ifølge Trygg Trafikk omkom 8 barn under 15 år i trafikken i 2009. For aldersgruppen 15-24 år var tallet 63 omkomne. Skal vi senke fartsgrensen til maks 40km/t på motorveiene og forby trafikk i boligområder? Skal vi installere kameraer i alle biler for å passe på at både barn og voksne er forsvarlig sikret? Alt i et forebyggende øyemed, selvsagt. Det meste er mulig, spørsmålet er bare hvor vi setter grensen.

Nei fra Barneombudet

Interessant er det i denne sammenheng å se at Barneombudet selv sier nei til direktivet i sin høringsuttalelse. De konkluderer med at “det synes som om politi og påtalemyndigheten har en rekke utfordringer knyttet til det å ivareta barns rettsikkerhet i straffesaker. Men årsaken synes ikke først og fremst å ligge i fraværet av Datalagringsdirektivet. Den ensidige fokuseringen på at det er Datalagringsdirektivet alene som skal trygge barn mot seksuelle overgrep synes ut fra dette noe søkt.” Barneombudet velger også å trekke frem viktige aspekter som overvåkningssamfunnet og barns rett til privatliv og respekt for barns integritet. Altså som argumenter mot direktivet.

Alternativer

Kripos og politiet er sterkt på banen for direktivet, og Kripos-sjef Odd Reidar Humlegård advarer: “En rekke personer som har begått svært alvorlig kriminalitet, slipper unna fordi trafikkdata slettes. Sier Norge nei til EUs datalagringsdirektiv blir det enda verre.” Jeg synes det er på sin plass å spørre Humlegård om hvilke datagrunnlag han baserer påstandene sine på. Hvor er redegjørelsene for alternativene til direktivet? Hvorfor mener de at direktivet er den klart beste måten å håndtere utfordringene på? Jeg savner også klare føringer fra Regjeringen om hvordan lagringen skal skje, hvordan dataene skal oppbevares, hvem som har ansvaret og hva som skal være kriteriene for å få tilgang. For skal vi innføre et så drastisk overgrep mot personvernet, et overgrep Datatilsynet mener strider mot den europeiske menneskerettskonvesjonen, tunge aktører som Personvernskommisjonen og Den internasjonale juristkommisjon (ICJ) er imot, og Tyskland og Romania har erklært grunnlovsstridige, så skal fordelene være utvetydige og rammene klare og strenge.

Det males et bilde av at Politiet og Kripos står tilnærmet maktesløse med dagens hjelpemidler. Vidar Refvik, ass. politidirektør uttaler “vanlige lovlydige innbyggere i Norge kan sove trygt om natten dersom direktivet innføres, men har mer å frykte dersom politiet ikke gis mulighet til å spore kriminelle med de metoder som er dokumentert nødvendige.” Men som Jon Wessel-Aas i ICJ påpeker, er det en rekke verktøy politimyndighetene allerede har i kampen mot “alvorlig kriminalitet”. Og hvor er dokumentasjonen politidirektøren viser til? Et viktig spørsmål er dessuten i hvilken grad politiet utnytter de virkemidlene de har per i dag til fulle? Har de gjort alt de kan organisatorisk, effektivitets- og kompetansemessig for å få mest mulig nytte av dagens tilgjengelige informasjon? Politidirektoratets egen tilsynsrapport konkluderer blant annet med at “det er jevnt over fortsatt en god vei å gå før kvaliteten på informasjonsinnhentingen/etterretningen og analysene er gode nok”. I hvilken grad har de da rett til å be om at Storting og Regjering skal støtte personvernmessige overgrep på sine innbyggere?

Effekten

Det er også store spørsmålstegn ved om direktivet vil ha ønsket effekt, særlig når store kommunikasjonskanaler som MSN, Skype, Hotmail, Gmail og IP-telefoni via internett utelates, og muligheter som Proxy-servere finnes. Presidenten i European Confederation of Police sier selv at direktivet vil ha “little more effect on criminals and terrorists than to slightly irritate them”. Tilhengerne ber motparten om å komme med alternativer, men det er ikke opp til motstanderne av direktivet å stå for bevisføringen. Det må være en klar og godt begrunnet argumentasjon for at endringen skal gjøres, Norge kan ikke innføre direktivet basert på argumentasjonen “men dere motstandere kom jo ikke med noe bedre”. Også politiet er klar over at direktivet har mangler. Men som Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund sier: ” Direktivet er i alle fall en begynnelse, så får vi heller tette hullene etter hvert.”

Hva fremtiden bringer..

Og det er nettopp denne “tettingen av hull” som bekymrer meg mest i direktivsaken. Jeg er sterkt imot direktivet slik det fremstår i dag også, både den faktiske dataen som skal lagres og det direktivet representerer: å bruke massiv overvåkning av den private sfære som metode for kriminalitetsbekjempelse. Men vi trenger ikke løfte blikket mye for å se en sannsynlig utvikling om Norge sier ja. Danmark og England har allerede åpnet for at det skal lagres hvilke nettsider innbyggerne klikker seg inn på. I England arbeides det også med en utvidelse som innebærer at 653 offentlige etater får tilgang til databasen uten rettslig begrunnelse. Hvor er kontrollen? Hvor går grensen mellom hva politimyndighetene og andre myndigheter anser som “nyttig” og innbyggernes personvern? Og hva er konsekvensene av misbruk? Et av hovedpoengene med direktivet er dessuten å få lik praksis over hele Europa. Kvams og Taraldsets argumenter for er blant annet: “Hvordan skal vår folkerettslige forpliktelse kunne ivaretas uten lagrede trafikkdata, spesielt med et EU som harmoniserer en helt annen rettstilstand?” Problemet er at EU allerede disharmoniserer. Skal vi alltid følge andre EU-lands terskel, og hvilke land skal vi i så fall følge?

Hvis vi tenker over hvor mye informasjon vi faktisk gir fra oss på nettet hver dag, som personnummer, kontonummer, brukernavn, passord, preferanser, følelser ect, så er det en ekstremt skummel tanke hvor mange som potensielt kan få tak i dette fullt lovlig i fremtiden. Ikke minst hvis dataene sammenstilles med annen data fra andre databaser. Da kan data som enkeltstående er helt uskyldig, settes sammen til å gi vedkommende person eller organisasjon et fullstendig bilde av hvem vi er, hvor vi er, hva vi gjør, hvem vi er sammen med, hva vi snakker om, interessene våre ect ect. Et annet viktig moment i dette er nettopp nye initiativer og teknologier som kan brukes sammen med direktivet, som Indect og ADABTS. Indect-prosjektet har som formål “to develop a platform for: the registration and exchange of operational data, acquisition of multimedia content, intelligent processing of all information and automatic detection of threats and recognition of abnormal behaviour or violence”. ADABTS på sin side “aims to facilitate the protection of EU citizens, property and infrastructure against threats of terrorism, crime, and riots, by the automatic detection of abnormal human behaviour”.

For the greater good?

Spørsmålene Norges innbyggere og politikere må stille seg, er: “Veier det vi får opp for hva vi mister ved å implementere direktivet? Er det andre alternativer? Hva er mulige konsekvenser ved ja og ved nei? Hvor setter vi grensen? Og når morgendagen kommer, hva slags samfunn vil vi leve i? For når dette prinsippet er brutt er det tilnærmet umulig å gå tilbake. Det nytter ikke med etterpåklokskap i denne saken. Det er nå kampen står. Det er nå du har mulighet til å si din mening. Signér folkets høringsuttalelse på stoppdld.no. Kommentér høringen direkte til Kleppa. Og vis dine holdninger åpent og aktivt. Lørdag 10. april holdes demonstrasjoner mot direktivet i Oslo, Bergen og Trondheim. Jeg skal demonstrere. Kommer du?